På under ett år har han platedebutert til strålende kritikker, jobbet med noen av landets fremste musikere, og hanket inn en Spellemannspris.  Øyo tok en prat med Jonas Alaska, og her kan du lese hans tips til unge musikere som vil gjøre det stort.

ØYO: Musikknyheter.no skriver i sin anmeldelse (og gir plata 10/10 poeng) at Jonas Alaska er «et album du ikke trodde du ventet på, men som du plutselig elsker». Hvordan tolker du det?
JONAS: Vanskelig å si. Kanskje han/hun snakker om seg selv. I allefall veldig hyggelig å lese!

ØYO: I et intervju sier du om låtskriving: «Jeg har begynt å like å skrive om tilgjengelige ting, og ikke bruke så mange metaforer, så folk kan forstå. Jeg vil gjerne ha folk med». Hva ønsker du å formidle med tekstene dine?
JONAS:  Jeg skriver om masse forskjellige ting men det er som regel gjennomgående at jeg vil formidle noe jeg står for, noe ekte. Av og til er det gøy å skrive noe som er litt mere fiktivt bare for min egen del men jeg ender ofte opp med noe fra egne erfaringer.

ØYO: Jeg har lest at du også maler og vurderte å satse på billedkunsten. Hva ligger bak behovet for å uttrykke seg gjennom kunst og hvorfor valgte du å satse på musikken?
JONAS:  Maling og tegning var det første kreative jeg var borte i. Holdt på med det i sikkert 10 år. Jeg ble etterhvert lei av det da jeg ble introdusert for låtskriving. Synes det var mye lettere å kommunisere med ord. Vurderer å begynne å male litt igjen nå, bare for morro skyld.

ØYO: Artister som får mye oppmerksomhet har en unik mulighet til å påvirke beslutningstakere, avislesere og radiolyttere. Gir det dem også et ansvar eller forpliktelse til å løfte fram viktige saker, idelogiske, politiske eller religiøse?
JONAS:  Nei, ikke noe ansvar men det er jo en topp mulighet. Uansett så tror jeg det er vanskelig å bestemme seg for å skrive om noe sånt, det blir bare noe rot. Det bør komme av seg selv, tror jeg.

ØYO: Nå har du hatt flere radiohits og bookes til spillejobber både her og der. Hvem er Jonas Alaska sitt publikum og hvordan oppleves det å dra ut der og møte dem?
JONAS:  Det er veldig morro og veldig rart. Rart å tenke på at de har hørt og liker musikken jeg lager! Gleder meg til å reise mere rundt fremover! Gleder meg til Stord, har ikke vært der siden jeg var 4 tror jeg.

ØYO: Hva er det beste og det verste med turnélivet?
JONAS:  Nå har ikke jeg akkurat kjempe tyngde på det temaet, men det beste med det er jo å få reise rundt med en gjeng og spille foran nye mennesker. Det verste er vel kanskje det at det blir veldig mye på en gang. Men det er jo litt gøy òg..

ØYO: Musikkfesten Øyo er ikke bare en festival, men har også et årlig seminar. Ett av temaene i år er musikkanmeldelser. I debatten stiller musikere, kulturjournalister og anmeldere. Spørsmålet i debatten er: Hva er poenget med musikkanmeldelser? Vi stiller det samme spørsmålet til deg.
JONAS:  Jeg har alltid vært glad i å lese musikkanmeldelser men etter at jeg har måttet lese mine egne har jeg fått et litt annet syn på det. Skummelt å tenke på at det er én persons mening som blir spredt ut til hele landet, nærmest som en fasit. Jeg er ikke noe glad i terningkast, jeg synes de tar for mye oppmerksomhet.

ØYO: Er du virkelig lei av alle tapere og de som spiller i band?
JONAS:  Hehe, neida. Den sangen handler jo egentlig bare om det å være lei og oppgitt av alt. De jeg var lei av der og da var det å føle jeg var i en omgivelse som bare snakket om band og nye, halvkjedelige prosjekter. Altså, en døll periiode. Nå er jeg helt lik og snakker bare om musikk og nye prosjekter!

ØYO: Øyo satser på å involvere ungdom i arbeidet med festivalen. De som jobber frivillig med teknikk og scene får jobbe med noen av landets beste folk på området og lærer masse. Mange av dem drømmer også om å bli musikere. Hvilke råd har du til 17/18-åringer på musikklinja som drømmer om å bli musiker?
JONAS:  Gjør akkurat det du har lyst til, lag akkurat den musikken du har lyst til og ikke tenk at bør høres mere (eller mindre) moderne ut. Hold det genuint!

Var Muammar Gadaffi Tôg-fan? Det får vi aldri vite, men Tôg selv ville ikke hatt noe i mot det.

Øyo har vært så heldige å få stille noen spørsmål til Tôgs vokalist Lars Christian Olsen. Vi benyttet anledningen til å snakke om å flykte gjennom kunst, TV-serier og Nord-Afrikanske diktatorer.

ØYO: I siste nummer av ENO skriver du, i en tekst om Prøysens Så seiler vi på Mjøsa, at «Noe av det beste kunsten kan gi oss, er en rømningsvei bort fra en ensom, trøtt og trist hverdag». I hvilken grad prøver Tôg å gi lytteren en rømningsvei bort fra hverdagen?
TÔG: Mange av låtene er jo veldig dansete, og det er jo noe frigjørende i det å slippe ut litt energi på dansegulvet, slippe smilet løs og bare la tiden flyte avgårde en stund. Også er det alt man kan drømme seg inn i når man har et tekstlig univers å identifisere seg i.

ØYO: Videre skriver du: «Den strofen du hører sunget, som plutselig gir mening til det du opplever». Hvorfor er det så viktig for oss å finne gjenkjennelse i kunsten, både i litteratur, film og musikk? Og passer dette egentlig sammen med at kunsten skal være en rømningsvei?
TÔG: Det har noe med at mens man flykter kan man ofte møte utfordringene på en ny måte. Det er godt å få litt avstand til det man er i for å kunne gjøre noe med det. Men om flukt i kunst blir noe man utelukkende søker for å få avstand fra egen situasjon kan det fort bli destruktivt. Tror det er litt for mange som drømmer om et liv i Hollywood idag. Og det er ikke noe poeng. Jeg har blant annet vært usunt hekta på TV-serier, destruktivt hekta. Det betydde en stund at jeg bare stengte meg inne på rommet og ikke gjorde annet. Kom for sent til en del avtaler, brøt andre avtaler og drømte meg inn i den verdenen der. Så jeg har sluttet med å se TV-serier nå. Jeg ser nesten ingenting på TV nå. Det er utrolig befriende.

ØYO: Artister som får mye oppmerksomhet har en unik mulighet til å påvirke beslutningstakere, avislesere og radiolyttere. Gir det dem også et ansvar eller forpliktelse til å løfte fram viktige saker, idelogiske, politiske eller religiøse?
TÔG: Hehe, det spørs om man har noe positivt å formidle. De som kanskje får størst stemme får det fordi de er tydeligst og mest uvanlige. Du må jo også ha en viss peiling på det du snakker om. Det er altfor mange unyanserte meninger som kommer frem. Man får ikke lært noe om livet ved å lese Dagbladet, da blir man lurt. Man lærer noe av livet ved å snakke med folk som er i de situasjonene man leser om og prøve å forstå deres univers. Hvis du ikke har hatt en meningsfull samtale med en person som ikke er i samme situasjon som deg vil jeg anbefale deg å gjøre noe med det. Folk er vanligvis ikke så skumle som man tror. Folk er bare folk, uansett hva de har gjort.

ØYO: Nå har Tôg hatt flere radiohits og bookes til spillejobber både her og der. Hvem er Tôgs publikum og hvordan oppleves det å dra ut der og møte dem?
TÔG: Det er alt fra de kuleste folka i Norge til ukule revisorer, mora di og deg. Det er rart å være på P1 og vite at man spiller for bestemødrene til mange av de som normalt pleier å komme på konsertene våre på festivaler og klubb. Hvordan føles det..? Det føles ganske streit, men også spennende å bli kjent med folk. Folk har helt ulike historier og måter å reagere på. Overraskende mange du ikke ville trodd skulle danse står etterhvert og rister på kroppen på en Tôg-konsert, og veldig mange er hyggelige og snakker med oss etter konsertene.

ØYO: Da David Cameron profilerte seg selv som fan av The Smiths, svarte Morrissey: «David Cameron, stop saying that you like The Smiths, no you don’t. I forbid you to like it». Hvilken Tôg-fan ville du sagt det samme til?
TÔG: Jeg tror ikke jeg ville sagt det til noen! Det er jo selvsagt kjipt å få musikken sin koblet opp til hendelser og kultur folk opplever som kjipt. Tror ikke Helene Bøksle syns det var særlig fett å vite at ABB hørte på henne mens han begikk mord. Men der har du premisset for å lage kunst for den gemene hop, at da hører alle på musikken din. Inklusivt alle du kanskje kunne tenke deg ikke hørte på den. Samtidig syns jeg det er litt fint. Vi er alle under samme himmel, og til og med mennesker som har begått grusomme handlinger fortjener å nyte kunst og finne ut av hva slags liv de vil leve etter de er kommet ut av fengselet. Muammar Gadaffi får til og med lov til å være Tôg-fan.

ØYO: Du har spilt konsert på Stord tidligere, da med bandet Jeremy. Hvordan husker du Stord-publikummet og hva tenker du om å komme tilbake til øya?
TÔG: Jeg har kun gode assosiasjoner med Stord, både fra mine jentegale tidlige tenår da jeg holdt fast ved at på Stord var det bare vakre jenter og fra den gangen vi spilte der med Jeremy. Selv om jeg ikke er så jentegal lenger eller spiller i Jeremy, gleder jeg meg veldig til å komme tilbake til Stord. Det er alltid digg å komme ut av byen og det hjelper på at det er et så fint sted som Stord. Jeg gleder meg også til å presentere noe jeg er enda mer fornøyd med enn Jeremy.

ØYO: Hva er det beste og det verste med turnélivet?
TÔG: Hmm.. Det beste er som jeg håper jeg har antydet menneskene, og nærheten man kan få til dem. Det verste er kanskje avstanden. Folk forventer en frontfigur, de vil bli underholdt av en tydelig person som leder konserten. Baksiden er at dette skaper en avstand som i verste fall resulterer i at det blir sånn “kan jeg ta på deg” mentalitet. Det er ganske kjipt. Kanskje det kjipeste. Det er kanskje det folk tror de lengter etter når de drømmer om å bli popstjerne. Jeg kan opplyse om at akkurat det er blodkjipt og om du tar det til deg oppstår det et vakuum og du vil bare ha mer. Så om du er gira på et dårlig rusmiddel, bare å slå seg løs og prøve å bli “stjerne”, men hvis du er gira på ordentlig vare så vil jeg anbefale deg å dele livet ditt med mennesker rundt deg og begynne å søke Gud. Det er ekte.

ØYO: Musikkfesten Øyo er ikke bare en festival, men har også et årlig seminar. Ett av temaene i år er musikkanmeldelser. I debatten stiller musikere, kulturjournalister og anmeldere. Spørsmålet i debatten er: Hva er poenget med musikkanmeldelser? Vi stiller det samme spørsmålet til dere.
TÔG: Musikkanmeldelser er gjenstand for mye debatt, så det er kult at dere tar det opp. Poenget med musikkanmeldelser var først og fremst å gi forbrukeren en anbefaling om å kjøpe eller å ikke kjøpe en plate i en alder hvor man ikke kunne forhåndslytte på nett. Nå har det utviklet seg til å gi subjektive betraktninger på kulturstrømninger og musikk som et uttrykk for dette. Det må altså være å lov å si at noe er “ut”, siden man har ikke lyst til at alle skal fortsette å kopiere Damien Rice(slik det var etter O utgivelsen), eller Coldplay(etter parachutes og særlig A rush of blood to the head) eller Robyn siden det har vært nå etter body talk utgivelsen. Det å kunne navigere seg igjennom slike kulturstrømninger er noe alle norske musikkjournalister hevder de har koll på.
Om de faktisk har det er et helt annet spørsmål. Kravet om tabloiditet er overhengende for tabloidjournalister, og man står ikke så fri som for eksempel Lydverket til å si noe om musikken som finnes på platen. Man må ofte bruke få ord på å skrive noe om en plate. Det blir ofte til at de skriver mer om bandets PR-profil, og lirer av seg noen setninger som beskriver deres førsteinntrykk av platen. Det er sjeldent med inngående journalistikk om et band, soundet de beveger seg inn i og deres kunstneriske prosjekt. Så om norsk musikkjournalistikk er farlig kjip, er det også et spørsmål om på hvilket grunnlag? Er det fordi det ikke svarer til min smak? Er det fordi de ikke ivaretar sin oppgave, nemlig å holde seg oppdatert på strømninger både i nasjonalt musikkmiljø og internasjonalt? Er det fordi de ikke klarer å uttale seg godt nok om hvorfor de liker/ikke liker en plate? Jeg tror det er på tide at noen tør å sette en standard her. Det er en grunn til at så mange leser Pitchfork og at de setter trendene. Det er fordi de greier å spotte dem.

I haust har Team Me teke landet med storm og debutplata «To the treetops» er allereie kalla ein norsk klassiker. Du har garantert høyrt giganthiten «With my hands covering both of my eyes I am too scared to have a look at you now».  Den er éin av tre singlar frå albumet «To the treetops» som er A-lista på NRK P3 – ein prestasjon for ein debutant!

Debutalbumet har fått terningkast seks av både Aftenposten, Adresseavisa og Dagsavisen og ei heil trillebår gode meldingar landet rundt. «Årsbest innan norsk rock» skreiv Robert Gjestad i Aftenposten. Dette latar til å bli årets konsert på Stord.

Anmeldarane om Team Me – «To the treetops»
6 – Dagsavisen: «Team Me høres ut som en stor, vennligsinnet fest»
6 – Aftenposten: «Årsbeste innen norsk rock, helt enkelt» http://oslopuls.aftenposten.no/musikk/article616137.ece
6 – Adresseavisa: «Lykkes på alle fronter» http://www.adressa.no/kultur/musikk/anmeldelser/article1709884.ece
10/10 – Musikknyheter.no «Platens eneste nedtur er at den faktisk tar slutt» http://www.musikknyheter.no/record/8831

Bandmedlem:
Synne:  Vocals + keys + harps + pling plong.
Simen:  Vocals + synths + pling plong + guitar + bass + perc.
Uno:      Vocals + bass + perc + guitar
Bjarne:  Drums + perc.
Marius: Vocals + guitar + synth
Simen:  Vocals + bass

      
Team Me sin nettstad finn du her.

Jonas Alaska ga i haust ut sitt sjølvtitulerte debutalbum til strålande kritikkar. Det er ikkje mogeleg å mislika visegitaren, den mjuke røysta og dei vakre orda, for eksempel på låtar som “October” og “Aberdeen”. Me gler oss stort til å møta denne mannen live og låne øyra til hans musikkunivers.

Om Jonas Alaska:
6/6 – Tønsberg Blad: «Dette er en kommende stjerne som skriver tekster som om han hadde gjort det i 40 år, og lager låter som Bob Dylan ville misunt ham.»
5/6 Dagbladet: «Et stort låtskrivertalent med en egen stemme».
5/6 NRK Lydverket: «En bråmoden, sammensatt og imponerende svenneprøve som kjapt blir stående som en av høstens viktigste norske utgivelser»

Anmeldere om Hanne Kolstø – Riot break:
5/6 Aftenposten: «En formidabel debut». Robert Gjestad
5/6 NRK Lydverket: «Høsten vil uansett føles amputert uten Hanne Kolstø ved din side»
Fedrelandsvennen: 5/6 «Det er bare å forsyne seg!».
Morgenbladet: «Jeg ville skammet meg over å underkaste dette noen form for gradering, og seks blir uansett et latterlig lavt tall». Tommy Ohlsson
5/6 Bergensavisen: «Det gjør godt med en dose intelligent pop». Ann Kristin Ødegård

Besøk nettstaden til Hanne Kolstø her.

Har du høyrt på radio det siste året kan du ikkje ha unngått Tôg. Dei fleste fekk sansen allereie med første hit, og NRK P3 A-lista både Sansen og Reint mel i posen. Stavanger-bandet reiste til USA og den verdenskjente bransjefesten South by south west. Under årets By:larm leverte dei ein av dei beste konsertane, der mellom anna NRK Lydverket trilla terningkast 5 og roste Tôg opp i skyene. I september kom debutalbumet “Drøm” til gode kritikkar.
I februar får du oppleve Tôg live i aulaen på HSH, så ta med dansesko!

Anmeldere om Tôg:
5/6 – Aftenposten: Tôg skiller seg ut fra mengden
5/6 – NRK Lydverket: Tôg er et liveband som fortjener å danses til
4/6 – BT: Frisk pietistpop fra Stavanger
4/6 – Adresseavisen: Tôg gjør det meste riktig

Bandmedlem:
Lars Christian Olsen:  Vokalist + synth
Thomas Engebretsen:  Bass
Paul Marti:                      Synth
Morten Røsbak:             Synth
Marte Opstad:                Komboorgel + vokal
Kathrine Haugen:         Perkusjon + kor
Jørgen Helliesen:          Trommer

Nils Horn er artistnamnet til tidlegare vokalist i Superbravo, Nils Eivind Horneland, som no går sine eigne vegar. I fjor førte denne vegen han inn i studio med eit knippe låtar og ei handfull gode musikarar. Han kom ut att med ein rykande fersk 5-spors EP, Then she saw everything.

I sommar la Nils Horn ut på den norske landevegen for å dele musikken sin med oss. Publikum likte det dei fekk høyre, og no kan du òg oppleve denne fine visesongaren frå Horneland. Med seg til Øyo har han dyktige medspelarar, som saman vil

Øyo likar å presentere interessante lokale artistar for eit større publikum. Nils Horn var ein av dei første bookingane som blei gjort til Øyo 2012, og er ein av dei konsertane vi ser mest fram til.

I tillegg til å presentere dyktige etablerte og nye musikarar, har det blitt ein tradisjon at Øyo også byr publikum på eit tingingsverk frå lokale artistar. Tanken bak er ein visjon om at 1 + 1 = 3. Kva skjer når flinke artistar skal tolke og framføre andre flinke artistar sin musikk? Tidlegare år har vist at det skjer store og flotte ting som blir ei minneverdig oppleving for publikum og artistane sjølv.

Denne gong har vi den store æra å presentere Stord-sysknene Ivar, Marit og Ingebjørg Loe Bjørnstad si tolking av Kate Bush. Framsyninga foreinar song, dans, melodi og tre sysken som enno ikkje har opptrådt på ei scene i lag.

Sjølv har syskenflokken dette å seie om framsyninga:
«I denne tolkinga får Ingebjørg levd ut sine dramatiske popdronningdraumar, Ivar si årelange lengt etter kombinasjonen av batikk og falsettsong, og Marit som sidan vidaregåande har drøymd om å vera Britney Spears sin background dancer, ser at dette er det nærmaste ho nokon gong kjem dette.»

Me gler oss!

Ivar Loe Bjørnstad er utdanna trommeslagar ved Norges Musikkhøgskule. Han spelar med blant andre Siluet og plateaktuelle Hedvig Mollestad Trio.
Ingebjørg Loe Bjørnstad er utdanna songar ved Norges Musikkhøgskule. Ho arbeider med si fyrste soloplate og syng i vokalensemblet Små Grå.
Marit Loe Bjørnstad er utdanna dansar ved Den Norske Ballethøgskule. Ho arbeider med soloverk og i det tverrfaglege prosjektet 1+1=11.